Jeg ligger i senga og puster. Alarmen piper. Radioen er på. Det er lyst. Jeg tror jeg har vært oppe om natta, for ting står ikke der hvor de burde være, og jeg har ikke på meg undertøy. Det er tomt. Veldig tomt. Jeg hører ingenting. Jeg prøver å smile, for å se om jeg har det i meg. Jeg smiler. Ansiktet ser varmt og hyggelig ut. Øynene har den «åh. morgen»-kvaliteten, men alt føles så gummiaktig ut. Uekte, men egentlig ekte, bare falskt og uten rot i noe. Jeg har ikke kunnet snakke meningsfylt med noen på et par dager. Jeg kan ikke, og klarer ikke. Hvis jeg gjør det, ender jeg bare opp med å bli irritert. Irritert og sint og jeg bestemmer meg for aldri igjen ha noe med de å gjøre.
«At de våger å snakke til meg.»
Jeg reiser meg i senga og ser meg rundt. Jeg prøver å snakke til meg selv.
Mathias?
Ja?
Si noe.
Hva da?
Hvasomhelst. Bare, si noe
…
Jeg blir rastløs. Finner klær og går til kjøkkenet og baker scones til frokost. Baking. Okkupasjonsterapi. Nesten.
Jeg kjeder meg, så resten av dagen ligger jeg foran TVen. Klarer ikke lese. Ikke interessert i å bevege meg, men TVen kjeder meg. Jeg stirrer mest i taket. Taket er fint. Flatt. Hvitt. Jeg slipper å tenke. Jeg kan gjøre dette en stund. Det er fint.
To dager senere, og jeg tror jeg er klar for å høre fra andre igjen. Smilet er ikke tomt, og jeg kjeder meg ikke. Bare rumlelydene er igjen.
Drømte at jeg tok livet av meg selv. Ikke at drømmer betyr så mye. Burde ikke se så mange syke serier, eller ha tungmetall som bakgrunnsmusikk.
Jeg er ikke trist eller noe. Sannsynligvis ikke. Definitivt ikke. 21. Hvit. Norsk. Er på toppen av verden. Ingenting er galt. Må bare minne meg selv på det. Forteller meg selv, at så lenge jeg sier at jeg er smådeppa, så kan det ikke være sant. Da bare forblir det en av de utallige løgnene mine. Slipper å ta stilling til den delen av meg. Tror det er til det beste, for det er jo egentlig ikke noe galt.
Hvordan kan man be folk slutte være hyggelige? Hvordan kan man fortelle de, at det er «ok at du ikke hater meg, bare ikke fortell andre om meg.»?
Nå vet jeg hvorfor jeg elsker The Doctor. Jeg har mitt svar.